Det indre barn i musikkterapi.: En fenomenologisk inspirert undersøkelse av opplevelsen av "et indre barn" i musikkterapeutisk stemmeimprovisasjon. Et kvalitativt studie.
Author
Dahlum, Karina
Term
4. term
Education
Publication year
2015
Submitted on
2015-05-31
Pages
78
Abstract
Begrebet om det indre barn har rødder hos Carl G. Jung og blev udbredt i 1980’erne og begyndelsen af 1990’erne gennem selvhjælpspsykologi. Litteraturen peger på to hovedforståelser: Nogle forfattere kobler det indre (sårede) barn til Donald W. Winnicotts begreber om det sande og det falske selv fra objektrelationsteori, mens andre ser det indre barn som ego-tilstande/delpersonligheder, dvs. forskellige dele af selvet. Flere kilder foreslår, at arbejde med det indre barn kan være et effektivt redskab til forandring i terapi. Dette speciale undersøger, hvordan en oplevelse af et indre barn viser sig i vokal improvisation (spontan brug af stemmen/sang) i musikterapi med en voksen kvinde med personlighedsforstyrrelse, inden for en psykodynamisk ramme med fokus på ubevidste mønstre og relationer. Der gennemføres et enkeltcasestudie inspireret af fænomenologisk og hermeneutisk tilgang, som vægter oplevede erfaringer og fortolkning. Data stammer fra to vokale improvisationer mellem klient og terapeut i to sessioner under forfatterens praktik, suppleret af lydoptagelser, klientens tegninger og terapeutens efterfølgende noter. Improvisationerne analyseres ved hjælp af Gro Trondalens (2007) fænomenologisk inspirerede mikroanalyse af improvisation i musikterapi. Resultaterne tyder på, at det er muligt at identificere og forstå oplevelsen af det indre barn i vokal improvisation som dele/delpersonligheder. Gennem de to improvisationer udviklede klienten en evne til at forbinde sig med sit indre barns smerte og tage vare på den. Processen ser også ud til at have påvirket livet uden for terapien, hvor klienten blev mindre afhængig af andre og mere opmærksom på sit indre barns behov.
The inner child concept has roots in Carl G. Jung and became widespread in the 1980s and early 1990s through self-help psychology. The literature points to two main understandings: Some authors link the inner (wounded) child to Donald W. Winnicott’s concepts of the true self and false self from object relations theory, while others describe the inner child as ego-states/subpersonalities, that is, different parts of the self. Several sources suggest that inner child work can be an effective tool for therapeutic change. This thesis examines how an experience of an inner child appears in vocal improvisation (spontaneous use of the voice/singing) in music therapy with an adult woman with a personality disorder, within a psychodynamic framework that focuses on unconscious patterns and relationships. A single-case study is conducted, inspired by phenomenological and hermeneutic approaches that emphasize lived experience and interpretation. Data come from two vocal improvisations between client and therapist in two sessions during the author’s internship, supplemented by audio recordings, the client’s drawings, and the therapist’s post-session notes. The improvisations are analyzed using Gro Trondalen’s (2007) phenomenologically inspired microanalysis of improvisation in music therapy. Findings indicate that it is possible to identify and understand the experience of the inner child in vocal improvisation as parts/subpersonalities. Across the two improvisations, the client developed an ability to connect with the inner child’s pain and to care for it. The process also appeared to influence life outside therapy, with the client becoming less dependent on others and more attentive to the inner child’s needs.
[This abstract was generated with the help of AI]
Keywords